Dagen derpå

Det har gått et par dager siden vi ankom Lindesnes. Her ser dere nesten hele velkomstkommiteen. Det var ganske rart å våkne i går å vite at jeg ikke trengte å sykle hvis jeg ikke ville. Slik har det vært i dag og, og jeg har bare blitt trøttere og trøttere. Har tenkt litt på hvordan dette har vært. Fyrvokteren på Lindesnes spurte hva jeg følte da jeg så fyret. Og det spørsmålet tenker jeg på enda. Det var nesten større å se fyret i rundkjøringen på Vigeland og vite at det kun var 2.7 mil igjen. Da vi kom til Lindesnes var det så mye folk og biler at det ble alldeles ikke slik jeg hadde forventet.  Men vi var ventet av barn, svigerdatter og svigerforeldre og det var deilig

De hadde med seg de herligste retter og vi koste oss lenge. Men snart var det på tide å tenke på hjemveg, og lite ante vi om at det plutselig fikk litt bråhast. De hadde nemlig lagt ut på bloggen at folk kunne komme hjem til oss kl 20. Det nådde vi ikke og meldingene begynte å komme. Noen lurte til og med på om det var dopingtesten som tok så lang tid.

Enda går jeg å lurer på hvordan dette har vært. Kommer liksom ikke i gang igjen. Det er som å ha vært satt til siden en stund. Vi har levd vårt eget liv. Spist og sovet når det har passet. Ikke sett tv eller hørt på radio. Gjort det som har falt oss inn. Stoppet og sett på blomster, spist bær i vegkanten og stått i ly for regnet undet et tre. Merket godt at til lenger sør vi kom til bedre veger ble det. Bilene kjørte fortere og mindre hensynsfullt. De tutet på oss når vi syklet i vegbanen og alt virket mer stresset. Vi hadde god tid og jeg kunne ikke fatte at bilene hadde det så travelt. Har sett mange flotte bobiler, campingvogner og lystbåter. I tillegg har jeg møtt og snakket med mange mennesker fra flere nasjsoner. Dette tar tid å fordøye. Men en ting har jeg fortsatt klart for meg. Jeg har alt jeg trenger å vell så det. Så turen har ikke vært forgjeves med tanke på de som trenger sykehuset i Okhaldunga i Himalayafjellene i Nepal. Herren ser til sine og gir dem det de trenger slik han har gjort for oss hver dag på turen. Ingen punkteringer ellen større ulykker, men folk er blitt minnet om å sende oss bibelvers eller spørre hva vi trenger fordi Gud har minnet dem om oss. Helt fantastisk Takk.